Mange timer, lite læring

Norsk er det desidert største faget på videregående. Likevel føler de fleste elevene at de lærer lite.

14 uketimer over tre år er norskfaget på. Det er mye! Det er tre ganger mer enn obligatorisk engelskundervisning (5 timer) og nesten dobbelt så mye som obligatorisk matte (8 timer). Bare litteratur- og språkhistoriedelen av faget utgjør flere timer enn det som blir brukt til å undervise i vanlig historie.

På tross av mange timer får de fleste elevene lite ut av dagens undervisning. Ut i fra det vi erfarer opplever de færreste at norskundervisningen hjelper dem til å bli bedre i grunnleggende ferdigheter som å skrive og presentere, og de fleste husker lite av lite av litteratur- og språkhistorieundervisningen etter endt skolegang. Norskfaget er ett yppelig eksempel på at å øke timeantallet ikke alltid gjør elevene bedre.

En av forklaringene på at elevene lærer så lite kan være at norskfaget har blitt en lapskaus av forskjellige fag putte oppi en boks. Det er mange små forskjellige ting som skal læreres, uten at det er helt store sammenhengen mellom den. Den ene dagen lærer man om opplysningstiden, den neste dagen litt nynorsk før man neste uke lærer om en forfatter eller to. Med så mange hopp i ulike ”fag” mister man oversikten over hva som skal læres og sammenhengen mellom alt vi lærer. Innen man lærer om nasjonalromantikken er det kanskje så lenge siden man hadde om opplysningstiden at man glemmer hvorfor det ene førte til det andre og hva som ble annerledes. Faget må gjøres mer oversiktlig. For hvem kan forvente at elevene skal lære, når de har mistet oversikten, og ikke en gang vet hva de skal kunne?

Et annet problem er at faget går over så mange år uten avsluttende eksamen. Hva prioriterer man om man må velge mellom å øve til matteprøven som er avsluttende fag, eller en norskprøve som knapt teller i det hele tatt fordi det ikke er avsluttende fag før om to år? Svaret er enkelt å gjette seg til, og det blir ikke bedre av at elevene ikke vet hva de skal kunne; da vet de heller ikke hva de går glipp av.

Et tiltak for å løse disse to problemene er å splitte opp faget i hvert fall i to deler: Kultur- og språkhistorie og skriving/presentasjonstrening av sakprosa som går over ett år hver. Et programfag hvor man kan velge å skrive skjønnlitteratur bør også vurderes å opprettes for de som ønsker å bli forfattere eller bare utvikle sine kreative sider.

I tillegg bør faget slankes så mye som mulig. De fleste elever er enige i at det er mye som kan kuttes ut. Og tenk bare på mulighetene som hadde åpnet seg hvis vi hadde greid å kutte faget bare med 1/3? Vi kunne hatt et ekstra år med B-språk, eller lagt på et ekstra år med matte for alle. Eller vi kunne introdusert et helt nytt obligatorisk fag f.eks psykologi eller IT. Noen bør i hvert fall vri nesen sin og spørre seg selv: Er virkelig alt vi lærer i norskfaget i dag mer viktig enn å lære mer matte, språk eller en av de mange andre nyttige tingene vi idag ikke lærer på skolen? Før vi snakker om å utvide skoledagen, bør i hvert fall utnytte de timene vi har best mulig. Vi har tross alt allerede verdens dyreste skole.

Dette bør skje med norskfaget:

• Faget bør splittes i minst to deler — skriving/presentasjon og kulturhistorie
• De ulike fagene bør så sant det er mulig læres intensivt over en liten periode, for eksempel ett år
• Fagene bør ikke gå over flere år uten avsluttende eksamen
• Antall timer i norsk bør vurderes redusert